Hotellet på hjørnet av bitter og søt

Her er et ekslusivt utdrag fra Hotellet på hjørnet av bitter og søt, et kapittel fra godt ut i boka (ikke språkvasket).

Hele kapittelet som pdf-fil: Utdrag.pdf

-

Da Henry fortalte Keiko om det ville kjøreturen nedover South King Street kvelden før, sprutet hun ut i latter. Hun lot blikket fare over lunsjkøen og kniste nesten like mye da hun fikk øye på Denny Brown. Han skulte slukøret, som en arrig, pisket kjøter. Kinnene og nesen hans var oppskrubbet der ansiktet hans hadde sklidd bortover fortauet etter at han falt.

Denny forsvant inn i skokken med sultne ungdommer. De stormet forbi og skar sine normale unormale grimaser mens Henry og Keiko øste opp den grå gørra som Mrs. Beatty nøkternt kalte boksemat à la king. Den boblende sausen hadde et lett grønnskjær, en nesten metallisk glans, glinsende om øyeeplet på en fisk.

Hele uken lang skrapte restene ut av serveringsbakkene og hev restene i søpla. Mrs. Beatty var ingen tilhenger av å ta vare på det som ble til overs. Vanligvis ba hun Henry og Keiko om å hive matrestene i egne bøtter, som hver kveld ble hentet av lokale svinebønder, som brukte avfallet som skyller. Men denne gangen gikk restene i vanlige søppeldunker. Selv griser har visse minstekrav.

På mandag var lunsjen tilbake i den gamle rutinen. Inne på lageret satt Henry og Keiko på et par veltede melkekasser og kuttet opp en boks med fersken og pratet om det som hadde hendt på Black Elks Club den kvelden da Keikos engelsklærer var blitt arrestert, og hvordan portforbudet rammet alle. Det sto ikke stort om det i avisene. Det de faktisk skrev om arrestasjonene, forsvant helt i ukens store overskrift – at general MacArthur på mirakuløst vis hadde unnsluppet fra Filippinene og kunngjort: ”Jeg kom meg bort fra Bataan, og jeg skal vende tilbake.” Begravd under den nyheten var det en liten spalte om arrestasjonen av mistenkte fiendtlige agenter. Det var kanskje det faren til Henry hadde snakket om. Den konflikten som hadde virket så fjern, kjentes plutselig nærmere enn noensinne.

Især når bøller som Chaz, Carl Parks og Denny Brown fremdeles var der ute og drev med sin krigføring i skolegården. Selv om ingen noen gang hadde lyst til å være japs eller tysker, fikk de som regel en smågutt til å spille fienden og jagde ham skånselløst. Men her, i det støvete lagerkottet, var de skjermet, og holdt hverandre med selskap.

Keiko smilte til Henry. ”Jeg har en overraskelse til deg,” sa hun.

Han ventet spent og tilbød henne den siste ferskenen, som hun spiddet med en gaffel og spiste i to digre munnfuller. De delte den søte, sirupsaktige saften som var igjen.

”Det er en overraskelse, men du får ikke se det før etter skoletid.”

Det var ikke fødselsdagen hans, og det var mange måneder siden jul alt, men en overraskelse var en overraskelse. ”Er det fordi jeg tar vare på alle fotografiene? I så fall trengs det ikke, jeg er glad jeg kan –.”

Keiko avbrøt ham. ”Nei, dette er for at du tok meg med til Black Elks Club.”

”Og nesten havnet i fengsel,” mumlet Henry fårete.

Han så henne snurpe munnen og tenke over den replikken, men så avfeide hun alle hans bekymringer og så strålende på ham. ”Det var verdt det.”

Sammen nøt de et øyeblikks stillhet som ble avbrutt av at noen banket på den halvåpne døren. Et vitenskapelig bevis for at tiden noen ganger går altfor fort.

”Kjipp-kjapp!” Det var slik Mrs. Beatty pleide å be dem rappe seg. Komme seg tilbake til klassene sine. Etter lunsj kom hun som regel klampende inn på kjøkkenet igjen og for over tennene med en ny tannpirker, noen ganger med et eksemplar av Life i hånden – sammenrullet som en politikølle eller en stokk til å slå i hjel fisk med. Hun brukte den til å smekke fluer med, som hun bare lot ligge der med den knuste innmaten klint utover metallbenkene på kjøkkenet.

Henry holdt døren åpen for Keiko, som tok ned håret og gikk tilbake til klasserommet sitt. Henry fulgte etter og kastet et blikk tilbake idet Mrs. Beatty slo seg ned med bladet sitt. Det var forrige ukes utgave. På omslaget sto det ”Badedrakter på moten”.

<blank>

Etter skoletid banket de svamper, tørket av pulter og svabret toalettene. Henry spurte flere ganger etter Keikos overraskelse. Hun drøyde unnselig med det. ”Siden. Jeg skal vise deg det på hjemveien.”

I stedet for å gå sørover mot Nihonmachi tok Keiko ham med nordover, mot hjertet av Seattle sentrum. Hver gang Henry spurte hvor de skulle, pekte hun bare på det digre Rhodes varehus i Second Avenue. Henry hadde vært der noen ganger med foreldrene sine – bare ved de spesielle anledningene når de trengte noe viktig – eller noe som ikke var å oppdrive i Chinatown.

Rhodes var et yndet mål for lokalbefolkningen. Når man befant seg i den digre seksetasjes bygningen, var det som å vandre i full størrelse gjennom Sears salgskatalog, men med her med en viss sjarm og den virkelige verdens storslagenhet. Især med det digre orgelet som ble spilt til lunsj og middag, spesielle konserter for sultne kunder – iallfall til for et par måneder siden, da orgelet var blitt demontert og sendt til den nye Civic Ice Arena borte på Mercer.

Henry fulgte etter Keiko til musikkavdelingen, et hjørne av annen etasje med radiokabinetter og grammofoner. Det var en hel gang med lange sedertreshyller til vinylplater – som Henry syntes virket lettere og skjørere enn skjellakk. Det hadde vært smått med tilgangen på skjellakk – også det et resultat av krigføringen – så vinyl ble nå brukt til de siste slagerne, som ”String of Pearls” av Glenn Miller og Artie Shaws ”Stardust”. Henry elsket musikk. Men foreldrene hans hadde bare en gammel Victrola. Det spørs om den i det hele tatt kan spille noen av disse nyere platene, tenkte Henry.

Keiko stanset foran en av platehyllene. ”Lukk øynene,” sa hun og tok tak i hendene hans og løftet dem til ansiktet.

Henry så seg først omkring, men så føyde han seg. Han syntes det var litt flaut, men holdt seg for øynene likevel, der han sto midt i gangen med plater på hver side. Han hørte Keiko romstere i hyllene, og kunne ikke motstå fristelsen til å titte mellom fingrene, og han så henne bakfra et øyeblikk mens hun bladde seg igjennom platene. Han knep øynene igjen da hun snudde seg med noe i hånden.

”Nå kan du åpne dem!”

Foran øynene hans var en skinnende blank vinylplate i hvitt papircover. Den enkle, pressede etiketten lød: ”Oscar Holden & the Midnight Blue, The Alley Cat Strut.”

Henry var målløs. Han ble stående og måpe, men det kom ikke en lyd fra ham.

”Er det ikke utrolig?” Hun var jublende stolt. ”Det er sangen vår, den han sang for oss!”

Der han sto og holdt den i hånden, kunne han ikke tro det var sant. Han hadde aldri kjent en virkelig plateartist – aldri truffet noen personlig. Den eneste berømte personen han hadde sett, var Leonard Coatsworth, den siste mannen på Tacoma Narrows Bricge før den klappet sammen og styrtet i vannet. Coatsworth hadde vært på filmavisen, der han gikk bortover broen som buktet og vred på seg. Henry hadde sett ham kjøre forbi under Seafair-paraden og syntes bare han så ut som en helt alminnelig tosk. Ingen artist som Oscar Holden.

La gå, Oscar hadde vært berømt i South Jackson Street, men dette var ordentlig berømmelse. En berømmelse man kunne kjøpe og holde i hånden. Mens han snudde og vendte på platen, kikket han på rillene og prøvde å høre musikken igjen, den svingende lyden av hornseksjonen, Sheldon på saksofon. ”Det er ikke til å tro.” Henry sa det med ærefrykt i stemmen.

”Den er akkurat kommet ut. Jeg har spart for å kjøpe den. Til deg.”

”Til oss,” korrigerte Henry henne. ”Dessuten kan jeg ikke spille den, for vi har ikke platespiller engang.”

”Da får du komme hjem til meg, da. Foreldrene mine har uansett lyst til å treffe deg.”

Tanken på at foreldrene hennes ville treffe ham, fikk ham til å føle seg både smigret og forskrekket. Lik en amatørbokser som fikk prøve seg som proff. Begeistring, spesialtilpasset med tvil og engstelse. Frykt også. Hans egne foreldre ville trolig ikke ha noe med Keiko å gjøre. Var foreldrene hennes annerledes? Hva kom de til å mene om ham?

Henry og Keiko tok med seg platen til kassen. En middelaldrende kvinne med langt lyst hår strøket bakover under en kassererlue, var opptatt med å telle vekslepenger og sortere dem på et større brett.

Keiko strakte seg opp og la platen på disken, så åpnet hun en liten pung og tok opp to dollar – prisen for en ny plate.

Den lyse kassereren fortsatte å telle.

Henry og Keiko ventet tålmodig på at hun skulle bli ferdig med å telle det hun hadde i kassen. Hun noterte summene detaljert på et ark.

Mens han og Keiko ventet, kom en annen kvinne bak dem og rakte frem et opptrekkbart lite veggur. Henry så befippet at kassereren tok imot klokken, over hodet på ham og Keiko, og slo salget på apparatet. Så tok hun imot pengene og ga skillemynt tilbake, sammen med klokken i en stor grønn handlepose fra Rhodes.

”Er denne kassen åpen?” spurte Keiko.

Kassereren så seg bare omkring etter en annen kunde.

”Unnskyld, frue. Jeg vil gjerne kjøpe denne platen, takk.”

Henry begynte å bli mer irritert enn kassereren så ut til å være – med hoften stukket frem, kjeven sammenbitt. Hun bøyde seg ned og hvisket til dem: ”Da er det vel bare å gå tilbake til deres egen del av byen og kjøpe den?”

Henry hadde opplevd skulende blikk før, men noe slikt hadde han aldri vært med på. Han hadde hørt om slikt i Sørstatene. Steder som Arkansas eller Alabama, men ikke Seattle. Ikke på nordvestkysten ved Stillehavet.

Kassereren sto der med neven plantet på hoften. ”Vi ekspederer ikke sånne som dere – dessuten er min mann ute i krigen …”

”Jeg kjøper den,” sa Henry og la buttonen med ”Jeg er kineser” på disken ved siden av Keikos to dollar. ”Jeg sa, jeg kjøper den, takk.”

Keiko så ut som hun kunne begynne å gråte og stryke på dør. Nevene hennes lå på disken, to hvitknokede kuler av gremmelse.

Henry stirret på kassereren, som først så forvirret ut, deretter irritert. Hun angret seg, snappet til seg de to dollarene og knipset buttonen unna. Hun rakte ham platen uten pose eller kvittering. Henry forlangte begge deler, for han var redd hun skulle rope på butikkdetektiven og si at de hadde stjålet platen. Hun rablet en pris ned på en gul kvittering og stemplet ”betalt” – og dyttet den bort til Henry. Han tok imot, og takket i alle fall.

Han puttet buttonen i lommen sammen med den lille lappen. ”Kom, så går vi,” sa han til Keiko.

På den lange turen hjem stirret Keiko tomt fremfor seg. Gleden ved overraskelsen hadde gått ut av henne som en heliumballong, med et høyt og skarpt smell, og hadde ikke etterlatt seg annet enn en dvask hyssing. Henry holdt likevel i platen og gjorde sitt beste for å berolige henne. ”Tusen takk, det var en fantastisk overraskelse. Det er den beste gaven jeg noen gang har fått.”

”Jeg føler meg ikke så veldig gavmild, ikke takknemlig heller. Bare sinna,” sa Keiko. ”Jeg er født her. Jeg snakker ikke japansk engang. Og likevel merker jeg at folk, hvor jeg enn kommer … de hater meg.”

Henry hentet frem et smil og viftet med platen foran nesen på henne og rakte henne den. Synet av den fikk henne til å glemme. ”Takk skal du ha,” sa hun.

Hun tittet på platen mens de gikk. ”Jeg er jo vant til å bli ertet på skolen. Far sier at de bare er dumme, og at de ville hakket på svake gutter og små jenter, samme hvilken kant av byen de kommer fra. At det bare blir så mye lettere å mobbe oss fordi vi er japanske eller kinesiske – vi er takknemlige ofre. Men så langt hjemmefra, i en voksen del av byen …”

”Man skulle tro at voksne oppførte seg annerledes,” fullførte Henry setningen, for han visste av egen erfaring at voksne noen ganger kunne være verre. Mye verre.

Vi har da iallfall platen, tenkte Henry. En påminnelse om et sted der folk øyensynlig ikke brydde seg om hvordan man så ut, hvor man var født eller hvor familien var fra. Når musikken ble spilt, betydde det liksom ikke det grann om etternavnet var Abernathy eller Anjou, Kung eller Kobayashi. De hadde tross alt musikken som beviste det.

<blank>

På hjemveien diskuterte Henry og Keiko hvem som skulle ha platen.

”Det er en gave fra meg til deg. Du burde ha den, selv om du ikke kan spille den. En dag kan du det,” sa hun påståelig.

Henry mente at Keiko skulle ha den siden hun hadde en platespiller som kunne spille de nye vinylplatene.

”Dessuten,” fremholdt han, ”så henger moren min over meg hele tiden, og jeg er ikke sikker på om hun ville gå med på det – for faren min liker ikke moderne musikk.”

Det endte med at Keiko ombestemte seg og tok imot den. For foreldrene hennes likte jazz, men også fordi hun skjønte hvor sent det ville bli hvis de ikke skyndte seg hjem.

De gikk så fort de kunne langs den vakre strandpromenaden, og føttene deres kraste noen ganger i østersskall som lå strødd bortover fortauet. Svevende sjøfugler hadde sluppet skjellene hele, så de gikk i knas på brolegningen og de kunne stupe ned og meske seg med det surklende, kjøttfulle innholdet. Slik skalldyret lå klasket utover, syntes Henry at det bare så ekkelt ut. Han var forsiktig med hvor han satte bena på det grisete fortauet, nesten så han ikke enset andre ting. Det gikk så vidt at han nesten ikke la merke til en smal rekke soldater borte ved ferjeterminalen.

Han og Keiko ble nødt til å stanse på nordsiden av terminalen, sammen med mange titalls biler og en håndfull mennesker som ble stående og trippe på fortauet. De fleste virket mer nysgjerrige enn ergerlige. Noen så faktisk glade ut. Henry skjønte ikke hvorfor det var slik ståhei.

”Det må være en parade, tenker jeg. Jeg håper det,” sa Henry. ”Jeg elsker parader. Seafair-paraden var enda finere enn den kinesiske nyttårsfeiringen i Main Street.”

”Hvilken dag er det i dag?” spurte Keiko, rakte Henry platen og trakk opp skisseboken hun hadde liggende i skolevesken.

Hun satte seg på fortauskanten og begynte på en blyanttegning av det hun så. Det var en rekke soldater i uniform, med bajonett på geværene som de hadde hengt over skuldrene. Alle virket livlige, høflige og dannede. Effektive, faktisk, tenkte Henry. Ferjen ”Keholoken” lå fortøyd i bakgrunnen og beveget seg nesten umerkelig med det grønne vannet som steg og sank i det iskalde Puget Sound.

Henry tenkte over det. ”Det er trettiende mars – ingen helligdag som jeg vet om.”

”Hvorfor er de her? Det der er ferjen til Bainbridge Island, ikke sant?” Keiko trommet forvirret med blyanten mot kinnet.

Henry måtte si seg enig i det. Da han kikket på Keikos tegning, var han mer imponert enn noen gang. Hun var flink, ja mer enn det, hun hadde virkelig talent.

Så hørte han en fløyte.

”Nå begynner det visst,” sa Henry. Han kastet et blikk rundt seg og så at det var flere folk som hadde tatt oppstilling langs gatene, stivt rett opp og ned, som om de ventet på at et defekt rødt lys skulle skifte til grønt.

Enda et fløyt, og en lang rad med mennesker gikk i land fra ferjen. Henry hørte det rytmiske tripp-trapp i lærsåler på metallrampen. På rekke og rad trasket de over gaten og sørover – hvor hen kunne ikke Henry begripe. Til nød kunne han gjette at de var på vei i retning av Chinatown, eller kanskje Nihonmachi.

Rekken ville ingen ende ta. Det var mødre med små barn på slep. Gamle mennesker med stavrende gange omtrent i samme retning. Tenåringer kom løpende i forveien, for så å gå da de så det var soldater overalt. Alle hadde kofferter, gikk med lue og regnfrakk. Det var da det gikk opp for Henry hva Keiko allerede visste. Han oppfattet, da enkelte av dem småpratet med hverandre, at samtlige var japanere. Bainbridge Island måtte ha blitt erklært militært område, tenkte Henry. De evakuerte alle sammen. Hundrevis. Hver gruppe var skygget av en soldat som talte hoder som en hønemor.

Henry kastet et blikk rundt seg og skjønte at de fleste av tilskuerne var nesten like overrasket som han. Nesten. Men det var en hel del som så ergerlige ut, som om de var sent ute og var blitt heftet av et langt tog som aldri tok slutt. Andre virket fornøyd. En del klappet. Han så på Keiko. Tegningen hennes var halvferdig. Hun holdt blyanten løftet over arket, spissen var brukket, og armen hennes var stiv som en statue.

”Kom, så går vi rundt. Vi må se til å komme oss hjem nå,” sa han. Han tok skisseboken og blyanten ut av hendene hennes og la dem i vesken, så hjalp han henne opp. Han snudde henne bort fra oppstyret, la armen rundt skuldrene hennes og prøvde etter fattig evne å styre henne hjemover. ”Her vil vi ikke være.”

De skrådde over gaten, foran biler som sto på tomgang og ventet på at opptoget av japanske borgere skulle ta slutt. Vi kan ikke være her. Vi må komme oss hjem. Henry oppdaget at de var de eneste asiatene i gaten som ikke hadde koffert i hånden, og han ville ikke bli revet med i strømmen av soldater som kom og gikk.

”Hvor skal de hen?” hvisket Keiko lavt. ”Hvor drar de med dem?”

Henry ristet på hodet. ”Jeg vet ikke.” Men det visste han. De var på vei til jernbanestasjonen. Soldatene førte dem bort. Han visste ikke hvor, men de ble bare skysset av sted. Det var kanskje fordi Bainbridge lå for nær marineverftet i Bremerton, eller kanskje fordi det var en øy, og det derfor var lettere å samle alle der enn på et sted som Seattle, hvor virvaret, det blotte antallet, ville gjøre en tilsvarende manøver umulig. Det kan ikke skje her, tenkte Henry. Det er for mange av dem. For mange av oss.

<blank>

Henry og Keiko kjempet seg frem i trengselen helt tilbake til Seventh Avenue, den nøytrale sonen mellom Nihonmachi og Chinatown. Nyheten hadde spredt seg i forveien. Det krydde av folk i alle kulører i gatene. Små klynger sto og pratet, vendt i retning av stasjonen. Det var ingen soldater å se i denne delen av byen. Dette skulle gå bra.

Henry fikk øye på Sheldon, som sto sammen med andre tilskuere, med saksofonkassen hengende langs siden. ”Hva gjør du her?” spurte Henry og nappet ham i ermet.

Sheldon kikket ned, et øyeblikk litt forskrekket, men så smilte han med alle tannkronene sine. ”Jeg skulle akkurat til å pakke sammen for dagen – klubben til Oscar er midlertidig stengt etter razziaen, så inntil de åpner igjen, med det første, får jeg håpe, er jeg ute på gaten igjen og prøver å brødfø meg. Og dette hjelper ikke akkurat på butikken.”

Henry holdt frem Rhodes-posen med platen. Sheldon smilte og blunket lurt til ham. ”Jeg har et eksemplar selv.”

Sheldon la armen over skulderen til Henry mens de så på opptoget. Ingen følte trang til å snakke om musikk. ”De har evakuert hele øya. Sa det var for deres egen sikkerhet. Har du hørt maken til sludder?” sa Sheldon.

Keiko strøk håret bort fra øynene og tok godt tak i armen til Henry. ”Hvor skal de hen med dem?” spurte hun.

Henry engstet seg for Keiko. Han ville ikke vite svaret. Han bøyde hodet, til tinningen hvilte mot hennes, og la jakken sin rundt henne.

”Jeg veit ikke, frøken,” sa Sheldon. ”Jeg veit ikke. California, antar jeg. Jeg har hørt at de bygger en slags krigsfangeleir der nede, i nærheten av Nevada et sted. De har utstedt en ordre som sier at de kan pågripe alle japanere, tyskere og italienere – men ser du noen tyskere i det følget der? Kan du se om de har pågrepet Joe DiMaggio?”

Henry så seg omkring. De få japanerne som befant seg i folkemylderet, satte kursen hjemover, noen av dem i fullt firsprang. ”Det er best du går nå. Moren og faren din må være helt fra seg av bekymring.” Han rakte henne platen.

Sheldon var enig og kastet et blikk på Henry. ”Det er best du kommer deg hjem, du også, unge mann. Familien din er sikkert like bekymret. Button eller ikke button.”

Keiko ga Henry en klem, og hun ga seg god tid. Da Henry så opp, kunne han se redselen i øynene hennes. Ikke bare for henne selv – for hele familien. Han følte det også. De sa et ordløst adjø før de skilte lag, og begge la på sprang i hver sin retning hjemover.